Frem og tilbake er  ikke like langt  
Baltikumturen 2008 i regi av Norsk Bobilforening
                                                     
For vår del ble turen på 5451km. Gjennom 9 land, og varte fra 15.juni til 16.juli 2008
Reiseruta dag for dag
Det viste seg ihvertfall i år at frem og tilbake ikke er like langt. Da vi begynte å tenke på årets ferie, hadde vi i utgangspunktet tenkt på Trondheim, og Fosenhalvøya. Vel, da var det ikke så langt til Mo i Rana og landsmøtet der, så da kunne vi ta med det også. Det går an å ombestemme seg, og det gjorde vi kjapt når det ble ymtet frempå om å legge hjemturen om Baltikum. Turen startet i Mo i Rana, og for å være med måtte alle komme seg dit opp.
Vi var totalt 34 biler, med ialt 67 personer som var med på turen. Det ble delt opp i grupper på 5-6 biler som kjørte sammen med 10-15 minutter mellom gruppene.
Vi ledet en gruppe Sunnmøringer, som fulgte trofast etter, selv om vi kjørte aldri så galt  :-)).
316 Viggo og 041 Svein var de som dro turen igang.
Tror jeg snakker på alles vegne når jeg her takker 316 Viggo for alt arbeidet han har hatt med å bestille campingplasser og ferger til alle. Det er tross alt 34 biler som skal stå på samme plass, og i nærheten av et sted vi kan oppleve noe.
Første overnatting ble på  Rustberg Camp, Øyer i Gudbrandsdalen. En meget koselig Pluscamp som er vel verdt et besøk . Underveis hadde vi truffet på 316 Viggo og 2600 Julia og Hakon 
 
Vi er her kommet frem til Harran Camping litt nord for Grong. Denne plassen er kjempefin for de som liker å fiske. Det var vel noen som sto så mye i elva, at de omtrent kunne brukes som landemerke. Som det sees, så blir det stadig flere som stevner mot Mo i Rana
      
Her er parkeringsplassen for landsmøtet. Det er sikkert andre som vil skrive fyldig fra landsmøtet, så det gjør ikke jeg her. Det som er det spesielle med dette bildet er at det er tatt klokka 0240, den 21.06.08, og det er tross alt overskyet.
Fruen har her en lekestund i snøen på Polarsirkelen. Det var surt og kaldt med vind og regn, så oppholdet her ble kort.
 
 
Chipskokkegjengen i aksjon. Vi feirer Jonsok på First Camp i Luleå med felles bespisning.  Det som sto på menyen var chips og pølser. Alle varmet pølsene selv i bilene, og chipsen ble tilbredt felles i medbrakte frityrgryter.  3 gryter greide å fore 67 mennesker. Etter nøye studier var konklusjonen at "Mårud Opphøgde Poteter" egner seg best , da den blir raskest ferdig, og best konsistens.
Det sprutregnet selvfølgelig. 809 Ola hadde oppdaget et telt på plassen, og det fikk vi velvillig låne av campingen.Som seg hør og bør var det selvfølgelig litt lite strøm til chipsgrytene, så det ble spedd på med et par aggeregater.Teltet var som skreddersydd for gjengen vår. Stalltips:  Felles koking av chips og egenvarma pølser egner seg utmerket til fellesmat.
   
Sittende rundt bordet er gruppa fra Sunnmøre vi var gruppeleder for, Det var 915 Bjørg og Jarle - 3174 Undis og Jens - 3438 Tove og Jarle- 3769 Vigdis og Hans - 4349 Grethe og Harry. Stående er 041 Svein Jørgensen fra Sør.
Dette er  det inntrykket som sitter igjen av veiene i Finland. Fin veistandard, rett frem så langt du kan se, endeløs skog, ikke trafikk. Eneste avbrekk er et veiskilt nå og da.
Sappee, og Nordisk. Dette er et vintersportsted langt ute i ødemarken, en fem mils vei fra byen Tampere. Det var strøm og godt planerte plasser, og nesten en liten skog rundt hver plass. 300 biler var det ihvertfall plass til.. Forsamlingslokalet lå på toppen av en bratt lang bakke, så enten vi ville det eller ikke ble det litt trim.
Hvem som vant landskampen, og referat fra Nordisk, det må noen skrive som har bedre husk enn meg.
Måtte bare ha med solnedgangen over Sappee. Klokka er 2230 den 26.0608. Den var trolsk. Noe mørkere sted enn dette om natta tror jeg en skal lete lenge etter.
   
Som de turistene vi var, måtte vi selvfølgelig se på Helsingfors's mest besøkte turiststed, Sibeliusparken, og Sibeliusmonumentet. Jeg ble ikke imponert, for meg var det en haug med rustfrie rør, mishandlet med en skjærebrenner, og resultat deretter. Lignende kunstverk finns i skrapen på stort sett de fleste verksteder.
Derimot denne kirken, Tempelkirken, imponerte meg. Det var rett og slett sprengt et stort hull, og over dette hullet var det lagt et delvis glasstak. Det ga et helt spesielt og røft interiør med råfjell i veggene. Jeg tror at samtlige av oss som var der ble imponert over enkeltheten og hvor stilfult det var.
 Tallinn Citycamp. Alt det som en har lært om branngater og sikkerhetsavstander må bare glemmes. Hvis det er såpass plass at en får døra halveis opp, er det plass nok. Og det gjaldt nå for resten av turen.
Dette viser at Tallinn en gang i tiden også var et maktsenter, og som vanlig kniving mellom geistlig og verdslig makt. Etter som jeg fikk med meg, gikk det i bølger hvem som hadde makta. Det var ihvertfall mange bygninger som var en fryd for øyet.
Det var forresten et himla styr å finne Tallinn Citycamp.  Vi hadde selvoppnevnt kjentmann som hadde vært der før , så dette var piece of cake.  Det var bare å følge strandpromenaden til TV tårnet som lå rett på bortsiden av ferga, og under der var campingplassen. Det var så lett å finne at det ikke var nødvendig å kjøre samlet bort dit fra ferga. Jeg hadde lagt inn adressen på navigatoren, og etter litt ledet den meg et  annet sted. Fant til og med et skilt til Citycampen. Veien stoppet for oss i noe som virket som en byggeplass i en bakgård, og det TVtårnet vi skulle se etter var ihvertfall ikke der. Vi var 4 biler i følge, og fikk møysomlig snudd, og fortsatte letingen. Da vi kom ned på hovedveien igjen, møtte vi noen av de andre som hadde kjørt langt bort og snudd uten å finne noe de heller. Det var sikkert et syn for han der oppe, 34 bobiler som virrer rundt som høner på jakt etter mark. Den ettermiddagen tror jeg det var norske bobiler i alt det som var av boligstrøk og parker i området. Det var hektisk aktivitet på Walkie Talkie og mobilttelefon, og etterhvert ble det klart at campen var der vi først hadde vært. Omstendighetene ville det sånn at i nabobygget skulle det være Black Metal konsert, og de rigget opp sperringer. Skiltene til campen var dekt av salgsboder og biler. Omsider kom alle til rett sted og ankerpilsen smakte usedvanlig godt.  Campingen under TV tårnet var nedlagt for flere år siden og flyttet nærmere byen. Det viste seg at kjentmannen ikke var helt oppdatert, det var 6 år siden han hadde vært der, så det var noen små detaljer han ikke hadde fått med seg.    Det hører med til historien at lydtrykket på konserten var så høyt at vinduer og vegger vibrerte, og bilalarmer gikk i eninga den kvelden.
Om husken ikke er helt feil, handles det her i et apotek som har set sånn ut i flere hundre år, Det eneste nye her er kassaapparatet, og forhåpentligvis medisinene.
   Riga City Camp, her også er det brukt skohornstaktikken for å få plass til alle, og sånn var det på hele plassen. Plassen lå sentrumsnært til på ei øy midt i elva.
Veien fra Tallinn til Riga var fin, helt til vi kom inn i Riga by. Der var det brostein og kulestein på størrelse med trillebårer, sånn virket det ihvertfall. Dette i tillegg til rushtrafikk, høye bygninger og trolleybussledninger fikk navigatorene til å finne på mye rart. Gruppa mi for eksempel, ble ledet av gps'n min helt umotivert rundt en stor kirke. Konklusjonen var vel at jeg hadde en relgiøst interessert gps. Annen forklaring har jeg ikke. Da vi kom i nærheten av campingplasen, ble vi ledet til en bro over elva som var stengt for 20 år siden for biltrafikk, men vi så ihvertfall campingen. Leide en ungdom som holdt på med hobbyen sin,(vodkadrikking) som los over riktig bro. Har vel skjelden sett stoltere gutt da han satt seg inn i bilen, og misunnelsen på de som sto igjen. Dagen var reddet for han.
   
Å betale minst mulig skatt er ikke en ny oppfinnelse. Vinduer var et statussymbol, og i Riga ble huset skattlagt etter størrelsen på vinduene. Bakeren som bygde dette satte inn bare de to han måtte, og resten så små at det ikke ble noe å betale.
Zeppelinerhallene er gamle hangarer til luftskipene. Det er nå markedshaller med et et enormt utbud av kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, blomster og alt det går an å selge. Prisnivået var i våre øyne latterlig billig.
  Korshøyden ved Siauliai i Litauen. Dette er et meget spesielt sted. På en menneskegjort høyde er det satt opp 100000vis av kors i alle mulige størrelser for å minnes de døde. Stedet er valfartet til av katolikkene fra 1400 tallet.
Dette er en helt utmerket måte å tilbringe kvelden på, og flesteparten av kveldene på hele turen ble tilbrakt utendørs i godt selskap.
Ved byen Marijampoles var det omkjøring fra hovedveien. Gruppa stoppet på en bensinstasjon for å bruke opp de siste rester av Litauiske penger. Etter litt kom det også en politibil dit. Da gruppa begynte å gjøre seg klare til å kjøre videre, fikk han det travelt med å komme avgårde. Etter et par kilometer på en bred fin vei, sto det en med en slikkepott i veien og vinket oss inn. Politimannen ble litt forfjamset da ikke bare en bil svingte inn, men hele gruppa på 6 biler. Da ble hele kontroll plassen okkupert, og det var ikke plass til flere. Se ikke bort i fra at det var til stor fordel for gruppa som kom etter oss, for de kunne ikke ta inn flere. Politimannen var svært hyggelig, og snakket godt engelsk. Han sa at det var 50 km. på denne strekningen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage , for noe 50 skilt hadde jeg ikke sett. Da lærte jeg det at et hvit skilt med sorte hussiluetter er 50 km, og det er det, ikke flere skilter. Etter en formaning som jeg også måtte overbringe til gruppa, satt han farta til 69 km., og bota til 40 LT som tilsvarer en god hundrelapp. Jeg takket og bukket. Fikk bankkonto, for politimannen ville ikke ha oppgjør der og da. Tror ikke jeg var over 50 km når jeg så hvite skilt på resten av turen. Helt uoppfordret delte gruppa på bota, for som de sa, det kunne like gjerne vært oss. Egentlig lurer jeg på om det var en 50 km vei. Det var overhodet ikke noe problem å betale bota med nettbank da vi var hjemme igjen. Dette til orientering når du skal betale bot på neste tur.
Rett før vi kom til Marijampoles sa navigatoren at vi skulle svinge inn på en liten vei for å komme rett på campingplassen. Konfererte med gruppa over radioen, og siden vi hadde flere slag navigatorer som sa at jo da her skal du svinge av, gjorde vi det. Etterhvert ble veien smalere og smalere, og værre og værre. Tror ærlig talt noe stammet fra romertiden. Farta lå vel på en 10-15 km. Passerte noen gårdstun som svært få av oss hadde trivdes på, det var forfall på sitt værste. Noen ungdommer hadde fest i et gammelt buss skur. Andre som fester litt hardt, ser lyserøde elefanter, denne gjengen fikk plutselig se en rekke med norske bobiler. En annen av gruppene våre i samme område, hadde visstnok hatt problemer med noen høner gjennom et  gårdstun. Veiens høydepunkt var da vi møtte brannbilen under full utrykning med blålys og hele pakka. Brannbilen kjørte alt hva remmer og tøy kunne, og greide kanskje en fart på 20 km. Mannskapet på brannbilen lo faktisk, da gruppa med bobiler prøvde å gjøre plass til den. Håper ikke huset brant helt ned på grunn av oss.  Hadde vi fortsatt hovedveien, hadde vi kommet rett til byen, men hadde vært en opplevelse fattigere.
    Vagabond Camping, Mikolajki i Polen. Her sjekkes søledybden. Flott plass når det ikke regner. Her ble turen offisielt avsluttet, da noen skulle hit og noen dit. 041 Marit og Svein  og 316 Grethe og Viggo fikk her hver sin gave for at de hadde tatt arbeidet med turen. Hva fikk de? Jo i Polen får de selvfølgelig nydelig krystall.
I Gdansk var campingplassen på grensa til neste by Sopot. Dette er det Polske ferieparadiset med laaange strender og yrende badeliv. For å komme inn til Gdansk var trikken det beste, og kostet omtrent ingenting. Trafikken i Gdansk og området rundt er stor, og veistandard som ikke holder mål. Her er Sunnmørsgjengen, ispedd noen Østlendinger klar for gamlebyen i Gdansk.
Lisbeth og jeg vil også takke for oppmerksomheten vi fikk av gruppa vår. Hvis noen av dere leser dette er den skrudd opp i bilen til evig minne.
Gamlebyen Gdansk, vi var ikke alene her, legg merke til folkemyldret ved kanalen. Utbudet av rav,krystall og pynteting var stort, og jeg tror endel krystall byttet eiere, og pakket godt inn for transport videre.
809 Ola og 330 Arne i Gdansk. Med så mye kultur på en gang, smaker det godt med en is.
Veien fra Gdansk/Sopot mot Tyskland var et sant mareritt det var en sammenhengende rekke av tettsteder, trafikklys, veiarbeider og alt for stor trafikk. Ved grensa til Tyskland var veien nesten ikke kjørbar, og farta deretter. Når vi kom inni gamle Øst-Tyskland og Autobahn, var den så dårlig at 50 km var altfor fort. Veien besto av fullstendige nedslitte betongblokker med dype spor og store sprekker i mellom. Dette skulle egentlig russerene ha tatt med seg da de dro.  Kjørte av Autobahn så fort vi kunne og inn på Bundesstrasse av mye bedre standard. Tok kvelden i en liten koslig by som het Prenzlau. Den lå ved en sjø, og båtforeningen hadde en liten bobilparkering. Gjengen som rastet her, hadde en riktig koselig kveld på den lokale kneipa. Her ble det servert skikkelig bondekost i store posjoner, og med alt tilbehør som kan tenkes. Prisnivå? Det var i aller høyeste grad behagelig.
 
Eksempel  til etterfølgelse. Båtforeningen i den lille byen Prenzlau deler gjerne plassen sin med bobiler. Det kostet 10 Euro med strøm. Som "Hafenkapeten" sa: Da er det folk i havna døgnet rundt, og de pengene vi tjener på bobiler kommer meget godt med i ei slunken kasse.
To travere av god årgang  Triple e med mannskapene  316 Grethe og Viggo og 2507 Lisbeth og Tor i fergekø i Rostock som venter på ferga til Gedser i Danmark.
Før vi tok ferga fra Rostock, hadde vi en rolig ettermiddag /kveld i Warnemynde. Fra Gedser var det strake veien til ferga Helsinborg Helsingør, og er i Sverige på ettermiddagen. Har ikke lyst til å bråavslutte, så vi tar svingen om Alingsås, og Løvekulle Camping. Grunnen er selvfølgelig at da kan vi ta svingen oppom Husvagn-Svensson i Lidkjøping. Det er jo synd å ikke bruke opp restene av feriebudsjettet. Da noen kroner er tilintetgjort,settes kursen mot Strømstad Camping. Her er det så godt som fullt. Finner plass helt på toppen. Her blåser det hatter og høy, så det er omtrent sjøgang i bilen. Nordbysentret fikk selvfølgelig besøk av oss, og der var vi ihvertfall ikke alene. Hvor mange som handler der i uka skulle vært gøy å vite.
Lander hjemme ved 1600 tiden. Ingen av oss hadde egentlig lyst til å avslutte. Vi var vel enige begge to om at dette var en av de bedre turene vi har vært på. Har prøvd å formidle noen inntrykk av turen, men det var så mange opplevelser at det er umulig å få med seg alt. Det samme med bilder. Alle de beste bildene er sannsynligvis ikke tatt.  Om noen som var med på turen leser dette, vil vi si takk for laget, vi stortrivdes. Håper dere også gjorde det.
Vi er klare for neste tur.
2507 Lisbeth og Tor
 
En liten rapport fra turen av 2507 Lisbeth og Tor